LÆRNOTO - @tles refleksjoner

Wednesday, April 09, 2008


Den siste refleksjonen…
Sitter på toget ned fra Dombås og tanken slår til meg med all sin kraft; jeg er i ferd med å skrive ned den siste LÆRNOTO-refleksjonen. Litt rart og litt vemodig! Kanskje spesielt etter alle talene i går. Det hadde jeg ikke venta meg! Det var svært hyggelig samtidig som det førte til et fouks på meg som kanskje skygget over det faktum at det vi sammen har skapt; LÆRNOTO snart er over. Forhåpentligvis vil de fleste av dere bli med over i LÆRNOTRE og løfte nettverket til nye høyder for det er kraft i nettveket! Så det får være en trøst.

Jeg har reflektert litt rundt dialogseminaret i går. Jeg tror at slike refleksjonsprosesser kan benyttes på mange måter. Den mest nærliggende er kanskje at en impulstekst eller som i dette tilfellet en video gir impulser til å diskutere viktige temaer. Metoden forplikter den enkelte til å tenke gjennom noen problemstillinger på forhånd og det gir grunnlag for en dypere og kanskje mer forpliktende diskusjon enn det ellers hadde blitt. Likevel tror jeg at metodens virkelige styrke ligger på et annet plan: å skape kontakt med egen erfaring, egne tanker, eget levd liv… Vi lever (tror jeg) ofte våre liv på omgivelsenes premisser – vi er vant til at kunnskapen, den viktige erfaringen kommer utenfra (en plattform for autorisert og generalisert kunnskap), og vi prøver selv å opptre på den måten eller på den banen. I virkeligheten sitter vi som enkeltindivider på en ufattelig mengde med praktisk kunnskap og erfaring – taus og uttalt - som er minst like viktig som den ”autoriserte” kunnskapen. Tanken er at vi skal få kontakt med og løfte fram denne kunnskapen ved hjelp av metodikken og tenke nye tanker som vi ikke har tenkt før og se nye sammenhenger. Det handler om å bruke et jeg-perspektiv i teksten og diskusjonene mer enn å kommentere tankene bak filmen eller teksten til Eidvåg. Hente fram erfaringer fra eget liv, erfaringer fra klasserommet eller lærerværelset.

Et eksempel: Da jeg var på rekruttskolen på Gardermoen var det en medsoldat som skilte seg litt ut. Jeg snakket en del med ham, men jeg turte ikke å stå opp og forsvare ham da han ble mobba av medsoldatene. Dermed ble jeg jo stilletiende en del av mobberne og hos meg er det et av de få minnene som sitter igjen fra Rekruttskolen. Denne hendelsen (lenge før internett- og mobilmobbingens tid) kunne jeg velge å gå dypere ned i å skrive en tekst om. Jeg kunne vri og vrenge litt på den, prøve å kjenne på ulike følelser, knytte den sammen med andre hendelser og ved hjelp av dette både finne ut noe mer om meg selv og om mobbing. Hvorfor turte jeg ikke å stille opp? Var jeg redd for å bli mobba selv? Litt ubehagelige spørsmål – spørsmål som er tette på meg, som angår meg og som er langt unna de generaliserte spørsmålene der ute… Samtidig er det jo litt farlige spørsmål. (Har jeg kommet lengre på dette området i dag?) Klarer vi en slik prosess tror jeg også at vi kommer lengre og blir friere som mennesker…. Her ligger det et stort potensiale
Det får bli min refleksjon så langt. Så kan jo du reflektere rundt dine refleksjoner og refleksjonene i gruppa. Jeg tar gjerne mot kommentarer. Jeg synes dette er fryktelig spennende, og at det ligger et stort potensiale her.


Til slutt LYKKE TIL VIDERE. Jeg vil følge med dere, men på distans!
Ps. En av de som har skapt Dialogseminarmetodikken har også skrevet boka ”Om att skriva i hop sig” om de mulighetene til nye tanker og større forståelse av en selv som ligger i å reflektere runt og skrive fortelling(er) om eget liv…

2 Comments:

At 11:41 AM, Blogger marittr said...

Takk for ei flott tid, Atle.
All ros var vel fortjent, så det er bare å ta den til seg.
På en måte er det mye vi reflekterer over uten egentlig å være det bevisst. Har vel en del eksemler på det som jeg ikke tar med nå. Noen ganger tror jeg at bevisst refleksjon er skremmende og vondt, f.eks når erfaringen du har gjort ikke er udelt positiv. Uansett er det en god metode, så jeg er enig i det du skriver. Men som før sagt, noen ganger er det vanskelig å reflektere på kommando. Da blir det i alle fall ikke en særlig dyptpløyende refleksjon. Men dette har vi vel snakket om før:-)
Vi får vel bare fortsette å reflektere, så utvikles vel metoden etterhvert.

Ønsker deg all mulig lykke til i din jobb i Vegvesenet. Pass bare på at du ikke blir en seigmann, som vegvesen-folk ofte kalles ;-)

Klem fra Marit

 
At 1:53 PM, Blogger Atle Roijen said...

Tusen takk for klemmen! Det har vært så utrolig deilig å følge med deg spesielt fra samlingen på Hunderfossen hvor du og gruppa di virkelig trådte fram og tok ansvar for fellesskapet. Jeg kjenner meg jo også mye igjen i deg og det du skriver på bloggen din: "Klarar å slappe av og engasjere meg, og det gir ikkje veldig hjarteklapp lenger når eg må stå opp og seie/gjere noko. ". Det er jo også en viktig erkjennelse at det "gudsjelov ikke synes utenpå" selv om man føler seg veldig naken... Synes selv ofte det er vanskelig å ta ordet når jeg ikke leder ting sjøl... Jeg føler jo at det er flere som har vokst gjennom LÆRNO-arbeidet og tatt sprang. Deror svikta stemmen min også under talen da tilfeldighetene hadde ordna det slik at du satt like foran meg...! Merkelig! Det er så utrolig viktig at noen gir tilbakespill og deltar i det felles rommet, ellers blir vi som stiller oss fram så aleine! Det er viktig å si seg enig eller uenig... og komme med synspunkter selv om de kan føles banale...

Til slutt: er det så ille å være seigmann... Pia og jeg pleier jo ofte å servere seigmenn som et symbol på at det handler om mennesker...

Tusen takk og klem til deg Marit! Jeg regner med at vi treffes i butikken på Fagernes når jeg er på vei til hytta om ikke annet!

Hilsen
Atle

 

Post a Comment

<< Home