Den siste refleksjonen…
Sitter på toget ned fra Dombås og tanken slår til meg med all sin kraft; jeg er i ferd med å skrive ned den siste LÆRNOTO-refleksjonen. Litt rart og litt vemodig! Kanskje spesielt etter alle talene i går. Det hadde jeg ikke venta meg! Det var svært hyggelig samtidig som det førte til et fouks på meg som kanskje skygget over det faktum at det vi sammen har skapt; LÆRNOTO snart er over. Forhåpentligvis vil de fleste av dere bli med over i LÆRNOTRE og løfte nettverket til nye høyder for det er kraft i nettveket! Så det får være en trøst.

Jeg har reflektert litt rundt dialogseminaret i går. Jeg tror at slike refleksjonsprosesser kan benyttes på mange måter. Den mest nærliggende er kanskje at en impulstekst eller som i dette tilfellet en video gir impulser til å diskutere viktige temaer. Metoden forplikter den enkelte til å tenke gjennom noen problemstillinger på forhånd og det gir grunnlag for en dypere og kanskje mer forpliktende diskusjon enn det ellers hadde blitt. Likevel tror jeg at metodens virkelige styrke ligger på et annet plan: å skape kontakt med egen erfaring, egne tanker, eget levd liv… Vi lever (tror jeg) ofte våre liv på omgivelsenes premisser – vi er vant til at kunnskapen, den viktige erfaringen kommer utenfra (en plattform for autorisert og generalisert kunnskap), og vi prøver selv å opptre på den måten eller på den banen. I virkeligheten sitter vi som enkeltindivider på en ufattelig mengde med praktisk kunnskap og erfaring – taus og uttalt - som er minst like viktig som den ”autoriserte” kunnskapen. Tanken er at vi skal få kontakt med og løfte fram denne kunnskapen ved hjelp av metodikken og tenke nye tanker som vi ikke har tenkt før og se nye sammenhenger. Det handler om å bruke et jeg-perspektiv i teksten og diskusjonene mer enn å kommentere tankene bak filmen eller teksten til Eidvåg. Hente fram erfaringer fra eget liv, erfaringer fra klasserommet eller lærerværelset.

Et eksempel: Da jeg var på rekruttskolen på Gardermoen var det en medsoldat som skilte seg litt ut. Jeg snakket en del med ham, men jeg turte ikke å stå opp og forsvare ham da han ble mobba av medsoldatene. Dermed ble jeg jo stilletiende en del av mobberne og hos meg er det et av de få minnene som sitter igjen fra Rekruttskolen. Denne hendelsen (lenge før internett- og mobilmobbingens tid) kunne jeg velge å gå dypere ned i å skrive en tekst om. Jeg kunne vri og vrenge litt på den, prøve å kjenne på ulike følelser, knytte den sammen med andre hendelser og ved hjelp av dette både finne ut noe mer om meg selv og om mobbing. Hvorfor turte jeg ikke å stille opp? Var jeg redd for å bli mobba selv? Litt ubehagelige spørsmål – spørsmål som er tette på meg, som angår meg og som er langt unna de generaliserte spørsmålene der ute… Samtidig er det jo litt farlige spørsmål. (Har jeg kommet lengre på dette området i dag?) Klarer vi en slik prosess tror jeg også at vi kommer lengre og blir friere som mennesker…. Her ligger det et stort potensiale
Det får bli min refleksjon så langt. Så kan jo du reflektere rundt dine refleksjoner og refleksjonene i gruppa. Jeg tar gjerne mot kommentarer. Jeg synes dette er fryktelig spennende, og at det ligger et stort potensiale her.


Til slutt LYKKE TIL VIDERE. Jeg vil følge med dere, men på distans!
Ps. En av de som har skapt Dialogseminarmetodikken har også skrevet boka ”Om att skriva i hop sig” om de mulighetene til nye tanker og større forståelse av en selv som ligger i å reflektere runt og skrive fortelling(er) om eget liv…